Hvem skal bygge landet når ingen bruker hendene lenger?

Av Øyvind Eidem

Kjededirektør i Bygger’n

 

Midt mellom oss skjer en stille men urovekkende endring av den norske hverdagen.

Vi slutter å bruke hendene våre.

Det som før var dagligdagse, manuelle oppgaver i hjem og fritid – snekring, vedlikehold, sying, matauk, renhold, bygging, fysisk lek – erstattes i dag av innleid arbeidskraft eller ferdige løsninger. Mens våre egne hender benyttes til å taste på skjerm, tastatur og fjernkontroller.

To av områdene hvor jeg ser denne utviklingen tydeligst, er i skolen og fritiden til ungene våre. Noe som bekymrer meg dypt, siden det som skjer med ungdommene gir sterke ringvirkninger inn i utdanning og arbeidsliv.

 

En systematisk nedprioritering

Det norske skolevesenet har valgt en systematisk nedprioritering av praktiske fag for å gi barna en bredere teoretisk plattform. Det går helt fint for halve klassen. Men stryker når det gjelder å motivere neste generasjon til å velge et yrkesliv innen praktiske fag – de faglærte vi alle trenger for å ha hus å bo i, bygninger å jobbe i og infrastruktur å leve i.

De viktige sløydtimene er erstattet av kunst og håndverk. Kanskje ingen dårlig ide i utgangspunktet, men dessverre vingeskutt av manglende prioriteringer. Undersøkelser utført av Statistisk Sentralbyrå viser at kun én av tre kunst & håndverkslærere under 30 år har studiepoeng i faget (2014).

Til å lære barna våre noe så grunnleggende som praktiske ferdigheter, sender vi altså lærere som kan lite eller ingenting om praktiske ferdigheter.

Byggfagene sakker akterut

Hvert år skal ca 60 000 tiendeklassinger i Norge bestemme seg for videre utdanningsløp. Byggfagene har lenge sakket akterut i søknadsbunken – det skremmer meg at så få planlegger utdanning innen bygg og anlegg.

Bedre står det ikke til i fritiden til ungene våre. I timene mellom skole og søvn er det knapt noen som bygger noe lenger. I stedet for å skru olabil sammen med barna, kjøper vi ferdigstøpt lekebil i plast. Mestringsgleden begrenser seg til å sette inn batteriene selv...

I stedet for å bygge trehus, gir vi ungene beskjed om å være forsiktige når de leker. Vi gir de ferdigbygde lekeplasser, slik at de slipper å skape leken selv. Og om de får lov til å klatre opp til ei stor, sterk grein å bygge trehus på, er evnen til å spikre gulv og vegger nesten borte uansett.

Det starter med oppveksten

Du bygger ikke trehus eller olabil hvis du ikke vokser opp med hammer, sag, spiker og skruer. Du blir sannsynligvis ikke snekker eller byggmester heller. For den som ikke deltar i snekring i oppveksten, den får ikke med seg byggegleden og mestringen som gjør et yrkesliv i praktiske fag interessant.

Selv bor jeg i randsonen mellom bygd og by. Her er det mange barn og mye skog og friareal til å boltre seg ute. Likevel ser jeg ikke et eneste spor av unger som bruker hendene sine til å bygge noe.

Vi har mistet noe. Og det kan vi ikke stå med hendene i lomma og se på.

Vi må gjenreise statusen på praktiske evner og kunnskap. Vi må gjenskape byggegleden hos de som skal ta over landet etter oss – de som skal bygge de mange eldreboligene som min generasjon vil trenge om 20-30 år.

Undersøkelser viser at Norge trenger nesten 30 000 nye boliger i året i årene som kommer. Det er særlig de eldre som trenger flere byggfaglærte – i dag mangler 54 % av gruppen 60-75 år en bolig tilrettelagt for å bo hjemme hele livet (SSB, Prognosesenteret, Husbanken).

Men dette handler om mye mer enn å styrke byggfaget. At barn og ungdom gjenoppdager interessen for verktøy og snekring, vil stimulere andre ferdigheter som problemløsning, kreativitet, samarbeid, planlegging, fysisk koordinasjon, materialforståelse og matematikk. Å bruke hendene til å bygge har stor verdi, også utenfor det byggtekniske.

Vi støtter barn og ungdom som vil bygge

Som leder hos en stor aktør i byggenæringen er jeg dypt bekymret over mangelen på ung byggeinteresse og rekruttering til bransjen min. Derfor lanserer vi i Bygger’n en støtteordning for barn og ungdom som vil bygge noe. Vi kaller tiltaket for Sløydmillionen, og hvert år skal ditt lokale Bygger’n byggevarehus bidra på grasrotnivå for å få hammer, sag og spiker tilbake i hendene på ungene.

Sløydmillionen sørger for at treverk, verktøy og andre byggevarer er tilgjengelig til små og store prosjekter. Det eneste kravet vi stiller? At det er barn og ungdom som snekrer.

En viktig bærekraftsoppgave

Dette handler om mer enn mestring og yrkesrekruttering. FNs bærekraftsmål nr 12  – om ansvarlig forbruk og produksjon – oppfordrer oss til å gjøre mer med mindre ressurser.

Et folk som kan bruke hammer og sag er et folk som gjenbruker og ivaretar. Å snekre, reparere, redesigne og gjøre nytte av det som allerede er produsert, er et viktig bidrag til et mer bærekraftig samfunn.

Det er ekstra viktig i Norge, fordi vi er et av landene med høyest forbruk per innbygger. Hadde hele verdens befolkning hatt samme forbruksnivå som oss, ville vi hatt behov for tre jordkloder.

Slik kan vi ikke fortsette.

Styrke evne til å gjøre mer selv

Vi må legge til rette for å gjøre mer selv, med egne hender og ressurser. Vi må gjenreise byggegleden i fritiden. Vi må gjøre sløyd greit igjen. Vi må styrke skolens tilbud i praktiske fag og framsnakke utdanningsløpene som leder mot gode og viktige jobber i byggnæringen.

Hvorfor er skiidretten og fotballen fortsatt størst? Jo, fordi det er skispor og kunstgressbaner overalt hvor folk bor. Slik må vi også tenke med snekring. Vi må gjøre læring, mestring og verktøybruk tilgjengelig igjen.

Vi lanserer Sløydmillionen. Kanskje noen andre kan starte Byggeserien som alternativ til fotballaget og skirennet? Og hva med snekre-SFO?

Vi heier på alle gode ideer – på bransjen, skolen og andre private og offentlige aktører som tenker nytt for å gjenskape verktøymestring og byggeglede. Slik at neste gang ungene i gata stiller spørsmålet: Hva skal vi finne på nå? så er svaret: La oss bygge noe.